for sad moments

Some really beatiful texts (in norwegian), for sad moments when you miss the people who is not there, the ones living fare away and the ones you will never see again. You wont see them smile and you wont see them cry. they had a special place in your heart, but that place is not empty, cause its now full of memories....


Når verdo bler dumme,så leita
eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.

Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav.

Og ungar e og’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim.

Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.

Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslobesøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk.

Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.

D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund.

---------------------------------


Når du møte Emily,
fønvind fra sørlige strender.
Stryk deg lett mot jentå mi,
lek litt med håret som lukte syrin
og rør legg ved kjolen og sving an fint
om Emily, Emily, Emily.

Røre du Emily,
bølga fra sørlige strender
når hu barbeint går forbi.
Kjærtegn forsiktig den vårunge hud
og vær som et kyss mot mi savna brud.
Mi Emily, Emily, Emily.

Fly te na Emily,
fuggel fra sørlige strender.
Syng en sang for jentå mi,
syng gjønå vinduet når hu står opp
og mot ein ny dag strekke ut sin kropp.
Mi Emily, Emily, Emily.

................................

Det e svart november. Havet knuse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
longt vest i Tir n’a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar
Så forvitra og glir
E du mi,
mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.

Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.

For bak horisontar
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønne Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins’kje.
Alt du tar på forblir,
eg e di ,
di Mary McKear.
---------------------------------