Jeg var på kirkegården igår. eller gravlundem er vel den mere politisk korrekte betegnelsen. Jeg har ikke vært der siden begravelsen i desember. Stenen er på plass igjenn, og bestefar sitt navn står der sammen med mormors. 9.desember 2009. Jeg plukket bort visne blomster og ga jorden vann. jeg nøt stillheten man finner på et sånt sted. og jeg kjente tårer som presset på i halsen, slik de gjør når jeg tenker på bestefaren min. men latteren sitter også løst når andreas og jeg minnes alle bestefars påfunn og historier. en gang på båttur, hvor de hadde gått i land på en holme, fortalte han sin gode venn Erling (med kallensvn Lingen) at nå kunne han speide den Sveitsiske marine ute på fjorden. Erling fikk det travelt opp på den lille høyden Arne stod på, og til hans store skuffelse og etterpå latterbrøl, så var det null båter å se på den blikkstille sjøen. Sveits har som kjent ingen hav å skryte av;)
En annen gang bilte han broren min inn at i Minnesotabakkene lå det en makaronifabrikk, og der hadde han jobbet. det var også en pølsefabrikk hvor du putta kua inn i den ene enden av maskinen og fikk pølser ut på den andre siden. selvfølgelig fungerte prosessen omvendt også.
Mormor og Bestefar er Liereid, sommerfølelse og trygghet. hjemmelaga bårer og dukkehus, vaffellukt fra kjøkkenet og tur på veien for å plukke bær eller hente dagens avis og post.
De var mye syke begge to, men de har vært der, hele tiden, nære og tilstedværende.
Jeg savner dem mere enn ord kan beskrive.
